Bobler

Sitter i badekaret og kjenner at jeg må gråte, men jeg får det ikke til, de stygge føttene stikker øynene opp av vannet på andre siden, skuler på meg og får meg til å tenke at det er krokodilletårer. Det er vel ikke noen vits å gråte heller siden det ikke er noen her som kan synes synd på meg, så jeg svelger klumpen, slik jeg pleier. Jeg er et elendig menneske, jeg har lyst til å synke men det er neppe dypt nok, dessuten kunne jeg aldri leve med at jeg ikke fikk høre hva folk sa om meg etterpå, ufri som jeg. Jeg er likevel ganske fri, på en måte folk flest ikke skjønner. Jeg er fri i de rommene som allerede er knust, der de religiøse vandalene er ferdige, og de kommer ikke tilbake såfremt jeg ikke er så dum at jeg setter i stand, med ny tapet og det hele, det er alltid slik, det er trygt. Med passende mellomrom åpner jeg likevel døren til et nytt rom og slipper dem inn. Det er mye rart man kan tenke når man er langt fra land og ikke har muligheten til å stresse, og jeg tenker at jeg skulle vært mer gal, kanskje helt ute, levd helt i min egen verden, ikke hatt en tanke for hva andre tror eller for hva jeg selv tror for den saks skyld. Det hadde vært befriende, jeg kunne skapt noe viktig, jeg kunne faktisk skapt noe, uten bånd, uten frykt, uten sinne, uten smerte. Kanskje noe fint en gang.

Det sies rett som det er at tiden leger alle sår, men det er nok en smule overdrevet. Tiden tar som regel alt for lang tid etter min smak. Det finnes raskere løsninger, og jeg har forsøkt en del av dem med varierende resultat, men man må jo prøve noe, skal man komme seg videre. Å hive dritten i kjelleren er en velkjent og effektiv metode som jeg har klart meg med i årevis, og det har gitt meg mye tid til overs som jeg har brukt til positive ting som for eksempel å drømme meg bort. Noen ganger spretter selvfølgelig døra opp på upassende tidspunkter og slipper ut stanken til ubehag for de som henger over meg og skal bry seg. Men jeg har en spray, en duft som overbeviser de fleste, latter tror jeg den heter. En annen teknikk jeg kjenner godt er noe som blir sammenlignet med å bli fylt av ånden. Det hjelper egentlig ikke stort men det blir jo litt hyggeligere å ha det fælt, for en stund. Men det behagelige og sanseløse faller som regel ikke i smak hos de som fremdeles tror jeg har en framtid her blant de levende. Det er utrolig hvor snille og optimistiske noen tillater seg å være, men de har rett, med min historie bør jeg nok være litt mer forsiktig. Jeg sier høyt til meg selv at jeg har det bra, jeg grøsser, for jeg har skuffa mange. Angsten stikker innom på besøk igjen, men jeg er ikke redd den, jeg er dumdristig og håner den.

Jeg ble ikke glad av å tenke denne gangen heller, men vannet har heldigvis blitt ubehagelig kaldt og jeg kan ta meg inn til land og fortsette livet mitt. Jeg fryser i ånd, kropp og sjel mens jeg betrakter bobler som virvles nådeløst ned i det ukjente. Jeg ber til Han som vet hvor alt ender og sier hjelp meg Gud, for det er visst det eneste som hjelper når alt kommer til alt, tror jeg.

Bottom Buzzer 1998