Gud Personlige Styring (GPS)

Bibelkunnskapen, menighetslæren og samvittigheten er kanskje de tre største hindrene i Guds Rike.

Jeg er selvfølgelig veldig glad i bibelen, og den har veldig stor betydning for hvem og hvordan jeg er i dag, men den styrer og dirigerer ikke livet mitt. Jeg tror vi ofte går glipp av det Gud sier, fordi vi "vet" hva bibelen sier.

For meg er ikke Guds Ord bibelen. Gud taler til meg gjennom bibelen noen ganger, og DA er det Guds Ord. Det er mulig å lese bibelen fra perm til perm, eller lese den hver dag i 80 år uten å ha fått med seg ett eneste Ord fra Gud. Guds Ord er aldri noe annet enn det Han åpenbarer i hjertet MITT, og da er det som oftest ikke et bibelord. Han taler et språk JEG forstår.

Jeg får negative vibber når folk snakker om bibelens autoritet, samtidig som de har sterke meninger om hvordan alle kristne skal leve. Legg merke til hvordan dette nesten alltid henger sammen. Bibelen er faktisk et livsfarlig våpen dersom den er i hånden på en som ikke har åpenbaring. Derfor finnes det også millioner av skadeskutte sjeler som er gjennomborret av løsrevne bibelvers.

Jeg er fri, og ikke underlagt noen. Heller ikke pastor Åges meninger, selv om jeg er glad i mannen og respekterer han som min åndelig mentor og verdens beste pastor. Jeg går selvfølgelig også i verdens beste menighet, men det er kjærlighetens bånd som knytter meg til den, og ikke teologi.

Jeg har flere rettesnorer, og det har med kvalitetssikring å gjøre. Kjærligheten, bibelen, moralen, fornuften, samvittigheten, samfunnsnormene, tradisjonene osv, er noen av dem. Men ingen av dem skal overstyre Ånden.

Min vandring med Gud har med andre ord lært meg at det er flere parametre som avgjør om alt er i rett skikk. Rett skikk har forøvrig med tilstanden å gjøre, ikke vandringen og gjerningene.

Alt dette er nesten som instrumentene på dashboardet i bilen. Speedometer, turtall, oljetrykk, temperaturmåler, osv. De viser om kjerra er i orden, og det hjelper ikke nødvendigvis at tempen er riktig hvis oljetrykket har blitt borte.

Den lokale menigheten er en slags åndelig bensinstasjon og smørehall hvor vi fyller bensin og spylervæske, hamstrer lovsang, bibelnøtter og annet digg. Men ingen bil er konstruert for å oppholde seg på bensinstasjonen. Vi skal ikke være åndelig "rånere" som burner gummi mens vi eter digg og stirrer på turtelleren.

Jeg cruiser derfor på den himmelske motorvei som Jesaias beskriver, og det er bare Guds Personlige Styring (GPS), som avgjør hvor jeg kjører og hvor jeg stopper.

Bibelen, samvittigheten og de andre instrumentene bestemmer ikke kjøreruta. De måler og regulerer forhold som er såpass oppøvd i mine sanser at jeg ikke trenger å stirre på det (heb 5-6). Jeg har hatt lappen såpass lenge at jeg "føler" turtall og fart. Jeg hører på motorlyden om noe er galt, og jeg kjenner hvilket dekk som har for lite lufttrykk. Ikke vingler jeg heller, når jeg bytter CD eller sveiver ned vinduet for å få vind i håret.

Jeg har et øye på GPS'en, for ingen vet hvor den fører oss. Det andre øyet har jeg på VEIEN, for den skjærer seg gjennom terrenget som i bibelen kalles "verden". Det er nettopp derfor den kalles veien, og slik må det være, for Gud navigerer oss alltid til de fortapte haikerne han vil at vi skal stoppe og plukke opp.

Alt digget vi finner på bensinstasjonen, vil vi også finne ubegrensede mengder av når vi har nådd "the final destination". Det eneste vi ikke vil finne i Himmelen er alle haikerne vi kjørte forbi fordi vi hadde nesa i bibelen mens vi hørte på lovsangs-CD'er.

Vi skal nemlig leve i Ånden, vandre i Ånden, handle i Ånden og tale ordene som Ånden legger på tungen vår. Det er der vi skal ha fokus, og det er så tett som mulig opp til det vi burde ønske å komme.

Det er det som kalles "de ferdiglagte gjerningene", og hverken bibelen eller samvittigheten viser meg hvor disse ligger.

Men bibeltolkingene og samvittigheten kan derimot fort bli et hinder som får oss ut av den ferdiglagte kursen som GPS'en har satt. Det er her den største faren ligger.

At vi ikke bør være styrt av vår bibelforståelse er ikke vanskelig å begripe. Det er bare å se på alle menighetene rundt om kring, eller på vår egen for den saks skyld. Jeg blir flau når jeg tenker på hvor jeg har vært og hva jeg har trodd på. Jeg har nok ikke tall på hvor mange ganger jeg har nektet på gjøre Guds vilje, fordi den ikke har stemt med bibelen.

En av grunnene til at vi ikke skal være styrt av samvittigheten, er at den er upålitelig og så til de grader påvirket av kultur, moral, religiøsitet, forpliktelser til manipulerende mennesker osv.

Det er faktisk lovens krav i hjertet, eller samvittigheten, vi hedninger er kjøpt fri fra, og ikke lovens bokstav. Men det er en annen diskusjon.

Gud kan be deg gå, men du har ikke samvittighet til å forlate det du da må forlate. Gud kan be deg droppe søndagsmøtet fordi Han har gitt deg et menneske som sitter på pub'en og depper, men den religiøs samvittigheten sier nei.

Gud har mange ganger vist meg at jeg var på helt feil plass da jeg var på møtet og tilba og priste Han. Jeg var på feil sted selv om Han møtte meg, rørte ved meg og velsignet meg. Gud er nemlig trofast og nådig selv om jeg er helt ute av det ferdiglagte sporet Han satte for meg. Jeg var på et herlig møte da Gud egentlig ville at jeg skulle gå på kino med en kompis som har rotet seg litt bort.

Jeg skjønner godt hva Peter tenkte da han sa; "her er det godt å være. La oss bygge noen hytter og bli værende her". Men det var helt feil selv om han hadde gåsehud og det kjentes godt og rett og åndelig ut der og da.

Jeg har sett mange nyfrelste skli ut og bli borte, fordi samvittigheten til de "voksne" kristen prioriterte trofasthet til divers gode kristne aktiviteter framfor omsorgen for den svake.

"Gud, gi meg et menneske i dag, som jeg kan velsigne på en eller annen måte, og gi meg åpne øyne og ører slik at jeg får med meg hva Du gjør og sier. Fri meg fra alt som hindrer meg."

Jepp, det er mitt Fadervår.

I am sailing

Jeg er for tiden passasjerer på et luksus cruiseskip med det betryggende navnet M/S Menigheten. Båten er utrolig herlig og full av spennende aktiviteter. Hellige kvinner og menn sitter i restauranten og fråtser i den beste maten som er å oppdrive, det mangler ingenting, velsignelsen renner ned over haken. Et flott orkester med brede smil spiller himmelsk musikk og guttene retter på sløyfa før de entrer dansen. Single damer i elegante kjoler står langs veggen og håper at prinsen skal se i deres retning. I kinosalene går noe for en hver smak og anledning, actionfilmer med demoner og engler, kjærlighetsfilmer som kan få hvem som helst til å føle seg mislykket eller kanskje noe riktig hysterisk om det måtte passe bedre. I baren sitter alvorlige og selvsikre direktørertyper med store bibler og diskuterer opp og ned og i mente hva som er viktig her i verden. Små grupper rusler rundt på dekk med store øyne og er synlig imponert over utlegningen til selvoppnevnte eksperter på alt fra flo og fjære til Himmelretningen. I noen av lugarene krangler ektepar over regningen som ligger hjemme og venter, velsignelsen har som kjent sin pris. I andre lugarer foregår ting vi ikke liker å vite, men som vi liker å snakke om. Men vi er da stort sett fornøyde og har det vi trenger.

Skipets stolte baug skjærer vannflaten som en kniv, mennesker skriker men vi hører dem ikke, skrekkslagne ansikter forsvinner i dypet, haier patruljerer farvannet. Så langt øyet rekker driver levende og døde rundt blant vrakrester og brennende olje. Febrilske hender kaver etter noe å holde seg fast i, overlevelsesinstinktet klatrer av seg selv og dytter andre nådeløst under. Livbåtene velter, noen er betjent av matroser med turban, andre av matroser med flosshatt. S/S Verden har gått på isfjellet og er i ferd med å synke. Musikken stopper noen sekunder på båten vår og det ropes ut over høytaleranlegget en advarsel mot disse farlige livbåtene, så fortsetter dansen. Noen bløthjertete og uerfarne hiver ut en livbøye, og blir straks konfrontert med både sigaretten og manglende ferdigheter. De protesterer, men forsvinner etter hvert lydig under dekk. Cruiset fortsetter, og takk Gud, halv åtte er det underholdning med en kjent amerikansk entertainer.

Dette var da voldsomt tenker du, men det er faktisk en snill og menighetstilpasset versjon av virkeligheten. I vår del av verden er nesten alle i ferd med å gå under og det er en katastrofe som det ikke lar seg gjøre å beskrive. Noen ganger når jeg er helt ærlig med meg selv og ransaker hjertet mitt, finner jeg ut at jeg faktisk ikke bryr meg så veldig mye. Det virker nesten som om at kjærligheten fort slår følge og forsvinner ut av livene våre sammen med synden. Det høres jo rart ut, men når man blir sånn noenlunde perfekt og sjølgod er ikke behovet av nåde og tilgivelse så påkrevd lenger, og som alle vet, det er den som blir tilgitt mye som elsker mye. Og denne første kjærligheten trenger vi sårt å finne tilbake til, for flere milliarder av de Jesus ga sitt liv for er faktisk på vei mot fortapelsen mens vi koser oss med kanapéene.

Bottom Buzzer 1998, tror jeg.

Hvor ble kjærligheten av ?

Det finnes neppe noen som har grublet mer enn meg over hvor den første kjærligheten ble av, hvor i all verden den tok veien. det virker nesten som om at den fordampet da solen sto opp og begynte å skinne på livet mitt. Kjærligheten ble borte uten at jeg merket det, den snek seg veldig stille ut bakdøren mens jeg var opptatt med å tilbe Gud, eller hva det nå var jeg holdt på med. Da jeg etter hvert begynte å savne den var det for sent, den hadde flyttet ut av huset og jeg visste ikke hvor den hadde dratt. Det er lett å være etterpåklok, men det er typisk for meg å glemme det som er rundt meg når jeg holder på med noe som er interessant eller noe jeg liker veldig godt. Jeg glemte å gi den oppmerksomhet, jeg var alltid opptatt med alt annet i kristenlivet mitt. Jeg trodde jeg hadde alt og jeg forsto ikke før det var for sent, hvor mye jeg egentlig trengte den og hvor meningsløst livet er uten den.

Nå har jeg drevet på i årevis å leitet etter den, jeg har søkt på alle tenkelige og utenkelige steder. Jeg har leitet høyt og lavt, jeg har vært frustrert, jeg har vært lykkelig i tro på at jeg hadde funnet den, jeg har vært skuffet og sint da jeg forsto at det bare var noe som lignet.
Jeg har opp gjennom åra fått mange gode råd og tips fra venner og kjente uten at jeg har blitt noe særlig klokere av den grunn.

Gud er selve kjærligheten sier mange, så bare vend blikket opp til ham Ham, så kommer den nok av seg selv. Jeg har forsøkt det i mange år sammen med vennene mine i håp om at det skal komme nok en velsignelse, nesten som en logrende hund ved pølsebua, men en utsultet hund deler jo som kjent ikke velsignelsen med noen. Nei, jeg tror det må være noe mer eller noe annet. Du må bare be sier andre, og jeg har bedt og til og med fastet, men jeg blir bare sulten og sur av slikt. Jeg kjenner i hvert fall ikke at jeg blir full av kjærlighet, og dessuten da jeg var nyfrelst måtte jeg ikke stå på hue og be de rette orda i nye tonefall for å ønske mine medmennesker inn i evigheten. Kjærligheten bare var der helt av seg selv. Du må gå oftere på møtene og bli skikkelig undervist, men er det ikke der vi alltid er, vi som mangler kjærlighet, vi har jo ingenting å gi og dermed ingenting i verden å gjøre. Jeg har ikke sett mye forandre seg siden . En annen variant er at vi elsker fordi han elsket oss først, og det er helt sikkert riktig og det høres fint ut, men det har jo bare mening dersom vi virkelig elsker. Jeg har også truffet en del folk som virkelig lyser godhet og som hjelper andre, men de har alltid vært veldig ydmyke og ikke hatt anelse i det hele tatt om hvordan kjærligheten kom inn i livet deres, men takk for hjelpen kjære søster og bror og stå på, for verden trenger slike som deg.

Jeg har lenge hatt en gryende mistanke om at kjærligheten forsvant ut av livet mitt, sammen med synden. Det høres umiddelbart ikke helt riktig ut, men da jeg ble sånn noenlunde perfekt og sjølgod var ikke behovet av nåde og tilgivelse så påkrevd lenger. Og som alle vet, det er den som blir tilgitt mye som elsker mye. Det er selvfølgelig ikke noen løsning å ha synd i livet sitt, men jeg trenger å innse at min egoisme og selvgodhet er langt alvorligere enn synden til en som er ny på veien eller en som sliter, og at behovet av nåde og tilgivelse er tilsvarende større. Læreren dømmes strengere enn eleven, og etter tiden er det nok mange av oss som skulle ha vært lærere. Men det igjen ville innebære at vi måtte ta bryet med å vinne mennesker som vi kan undervise. At jeg ikke bryr meg og at jeg manøvrerer elegant unna Guds befaling, mens flere milliarder av de Jesus ga sitt liv for faktisk er på vei mot fortapelsen, er da mye verre enn det meste en kristen kan finne på av gærne ting. Jeg tror jeg tenkte det samme som Peter; her er det godt å være, så la oss bygge noen hytter, en til Deg, en til Moses, en til Elia og helst en til meg også. Det virket jo ganske fornuftig og til og med åndelig siden Guds nærvær var så mektig tilstede. Men det var likevel helt på jordet, og nettopp der kan man befinne seg mye fortere enn man tror, til og med i det magiske øyeblikket når man tilber Gud og Himmelen åpenbarer seg. Den vise vinner sjeler.

Bottom Buzzer 1999, tror jeg

Bobler

Sitter i badekaret og kjenner at jeg må gråte, men jeg får det ikke til, de stygge føttene stikker øynene opp av vannet på andre siden, skuler på meg og får meg til å tenke at det er krokodilletårer. Det er vel ikke noen vits å gråte heller siden det ikke er noen her som kan synes synd på meg, så jeg svelger klumpen, slik jeg pleier. Jeg er et elendig menneske, jeg har lyst til å synke men det er neppe dypt nok, dessuten kunne jeg aldri leve med at jeg ikke fikk høre hva folk sa om meg etterpå, ufri som jeg. Jeg er likevel ganske fri, på en måte folk flest ikke skjønner. Jeg er fri i de rommene som allerede er knust, der de religiøse vandalene er ferdige, og de kommer ikke tilbake såfremt jeg ikke er så dum at jeg setter i stand, med ny tapet og det hele, det er alltid slik, det er trygt. Med passende mellomrom åpner jeg likevel døren til et nytt rom og slipper dem inn. Det er mye rart man kan tenke når man er langt fra land og ikke har muligheten til å stresse, og jeg tenker at jeg skulle vært mer gal, kanskje helt ute, levd helt i min egen verden, ikke hatt en tanke for hva andre tror eller for hva jeg selv tror for den saks skyld. Det hadde vært befriende, jeg kunne skapt noe viktig, jeg kunne faktisk skapt noe, uten bånd, uten frykt, uten sinne, uten smerte. Kanskje noe fint en gang.

Det sies rett som det er at tiden leger alle sår, men det er nok en smule overdrevet. Tiden tar som regel alt for lang tid etter min smak. Det finnes raskere løsninger, og jeg har forsøkt en del av dem med varierende resultat, men man må jo prøve noe, skal man komme seg videre. Å hive dritten i kjelleren er en velkjent og effektiv metode som jeg har klart meg med i årevis, og det har gitt meg mye tid til overs som jeg har brukt til positive ting som for eksempel å drømme meg bort. Noen ganger spretter selvfølgelig døra opp på upassende tidspunkter og slipper ut stanken til ubehag for de som henger over meg og skal bry seg. Men jeg har en spray, en duft som overbeviser de fleste, latter tror jeg den heter. En annen teknikk jeg kjenner godt er noe som blir sammenlignet med å bli fylt av ånden. Det hjelper egentlig ikke stort men det blir jo litt hyggeligere å ha det fælt, for en stund. Men det behagelige og sanseløse faller som regel ikke i smak hos de som fremdeles tror jeg har en framtid her blant de levende. Det er utrolig hvor snille og optimistiske noen tillater seg å være, men de har rett, med min historie bør jeg nok være litt mer forsiktig. Jeg sier høyt til meg selv at jeg har det bra, jeg grøsser, for jeg har skuffa mange. Angsten stikker innom på besøk igjen, men jeg er ikke redd den, jeg er dumdristig og håner den.

Jeg ble ikke glad av å tenke denne gangen heller, men vannet har heldigvis blitt ubehagelig kaldt og jeg kan ta meg inn til land og fortsette livet mitt. Jeg fryser i ånd, kropp og sjel mens jeg betrakter bobler som virvles nådeløst ned i det ukjente. Jeg ber til Han som vet hvor alt ender og sier hjelp meg Gud, for det er visst det eneste som hjelper når alt kommer til alt, tror jeg.

Bottom Buzzer 1998